E tter to elendige stortingsvalgkamper, MeToo-problemer og identitetsutfordringer forårsaket av at partiets leder er norsk politikks mest borgerlige person, har Arbeiderpartiet et desperat behov for å reise kjerringa og få medvind i årets valgkamp. Ute er det presumptive distriktsalibiet, sjarmøren Trond Giske. Inn har kommet et virkelig distriktsalibi i Bjørnar Skjæran, som nok har det ørlille handicap i rikspolitisk sammenheng at veldig få vet hvem han er. Så han har fått mange saker i fanget som han kan fronte. En av dem har vi sett nå de siste dagene:
Arbeiderpartiet vil altså halvere ferjeprisene. Som helgelending har jeg naturligvis store vanskeligheter med å være imot et slikt forslag. Det er meget dyrt å reise med ferje og hurtigbåt, og ethvert tiltak som kan kjøre ned disse prisene vil være velkomment. Det vil være god og meget treffsikker distriktspolitikk å lette på dette trykket, og det vil trolig også styrke den etter min mening svært viktige regionsenterpolitikken.
Hvorfor bruker jeg derfor et innlegg på å omtale en tilsynelatende kramgod og vettug Ap-politikk? Jo, av den enkle grunn at Arbeiderpartiet ikke trenger å vente på stortingsvalget for å innfri et slikt valgløfte. Det er slik at Arbeiderpartiet har makten, dvs minimum én tung hånd på rattet, i alle ferjefylkene i Norge (med et hederlig unntak for Agder, som vel har to fylkesferjeruter). Det betyr at politikken som føres i disse fylkene (regionene) er politikk Arbeiderpartiet går god for. Det inkluderer mitt kjære Nordland, hvor Ap har kastet riksregulativet på sjøen og opererer med egne og langt høyere ferjetakster.
Nå må jeg skrive to ord om ferjetakster. For 26 år siden hadde jeg sommerjobb som landbillettør på Kystriksveien. Da kostet et verdikort, altså et rabattkort for bil på ferje, 2 000 kr. I dag koster tilsvarende kort 3 700 kr, en vekst som noenlunde er i tråd med konsumprisindeksen, altså den generelle prisveksten. Den samme veksten har det vært på billettprisene, helt frem til de siste årene, hvor Arbeiderpartiet oppdaget at de kunne trikse med beregningsgrunnlaget for å ta inn mer penger.
Ferjetakstene settes gjennom det såkalte riksregulativet. Der står prisen per sone, som da er en distanse i km, for ulike kjøretøy. Riksregulativet bestemmer også en god del andre faktorer, som definisjoner på bilstørrelser, fortrinnsretter og så videre. De enkelte fylkene har dog mulighet til å manipulere disse takstene gjennom å fingere km-tabellene og dermed gjøre ferjestrekningene kunstig lengre, slik at de kan ta inn mer penger. Dette har vært en lønnsom geskjeft for Nordland fylkeskommune, men det får en del ganske groteske og meget distriktsfiendtlige effekter. De mest ekstreme fikk vi se da Arbeiderpartiet stolt kunne presentere takstene for 2020, hvor de mest uheldige fikk nærmere dobbel takst sammenlignet med riksregulativet. Nå ble dette riktignok reversert etter en allmektig oppstandelse i grasrota (opposisjonens protester under budsjettarbeidet nådde naturligvis ikke frem), men fremdeles ligger Nordland i snitt mer enn 20% høyere enn riksregulativet.
Dette betyr, helt enkelt forklart, at Arbeiderpartiet sitt valgløfte, som de har brukt de siste dagene på å presentere med nakken bratt og brystkassen skutt frem, kan innfris her og nå. Ap kan i Nordland, og faktisk også i andre ferjefylker, gjøre solide kutt som kommer distriktsbefolkningen til gode umiddelbart, med det samme. De trenger å få Senterpartiet med på notene, og et slikt distriktsparti må da være enig i en så god politikk. Hvis ikke er det mye støtte å hente hos opposisjonen. Vi vil når som helst være med på å kutte i ferjetakstene i Nordland.
Når Ap en gang har feid for egen dør, må de gjerne gå løs på Regjeringen og anklage dem for å overføre for lite penger til fylkeskommunene og for å flå ferjepassasjerene altfor mye. Husk imidlertid på at ingen tidligere Ap-regjeringer har løftet en finger i denne saken. Husk også på at flere av fylkes- og kommuneøkonomi-årene under Solbergs regjeringer har vært rekordsterke. Og glemmer man alt dette, så kan både Skjæran og andre Ap-politikere som nå tror at de nå har funnet nøkkelen huske på tiden som kommunepolitiker. Jeg har sittet i så mange kommunestyremøter og talt tusenlapper i et budsjett på nærmere 700 millioner kroner at det føles som å komme til himmelen når jeg får arbeide med rammebetingelsene fylkeskommunen lever under. 99 av 100 norske kommuner kommer aldri i nærheten av det økonomiske handlingsrommet som Nordland fylkeskommune klager over at de har.
Jeg ønsker Arbeiderpartiet lykke til med valgkampen, men håper de finner seg noen valgkampsaker som de faktisk må komme i regjering for å kunne innfri. Da kan man diskutere politisk idé og retning, i stedet for å gå til valg på å løse problemer man selv står ansvarlig for.
Kommentarer
Legg inn en kommentar