F or 11. gang har jeg tatt fatt på den mest trøstesløse delen av den politiske samfunnsdugnaden. Jeg tenker på budsjettprosessen. Hvis man ikke vet at man har passert kanten av stupet, kan man vel ikke falle ned? Felles for alle disse prosessene, er at de har startet med en beksvart virksomhetsbeskrivelse signert en stadig gråere rådmann. Ved hjelp av mer eller mindre presise analogier har kommunestyret blitt fortalt at vi sitter i salongen på Titanic, vi har fått høre at gjeldsbølgen nærmet seg så mye at daværende ordfører gikk rett ut og kjøpte seg en oppgradert paraply, og vi har fått referert at vi befinner oss på kanten av stupet. Hvert år stadig lenger ut. Daværende ordfører Langø iført en paraply dimensjonert for kommende gjeldsbølger. Mitt spørsmål etter 11 år må kanskje være følgende: Hvor langt ut på stupet er det mulig å komme før vi ramler ned? For vi ramler jo aldri ned. År etter år behandler vi regnskap og konstaterer at det gikk bra denne gangen også. Hver gang viser de